02.07.10 var dagen det skulle skje. VM-finalen i fotball mellom Argentina og England. Jeg sto i den trange spillertunnelen nervøs til tusen, vel vitende om at dette var min viktigste kamp noensinne, men allikevel klar til å knuse Argentina. Dommeren blåste i fløyten, og lyden av 22 par fotballsko som kakket i gulvet var det siste som ble hørt i tunnelen, før brølet fra gigantiske Camp Nou hørtes.
Den storslåtte tribunen rommet hele 98600 mennesker som sang og spilte, og du skal være ekstremt dyktig på egne følelser skal du unngå å få gåsehud her. Jeg touchet gresset i deg jeg jogget utpå, og duften av det nyslåtte gresset bringte minnene tilbake til kampene på løkka når jeg var et lite barn. Det var dette jeg hadde drømt om, og nå skulle det gjøres. På den ene siden av stadion holdt England-fansen til, svære bannere med spillernes og managerens navn var hengt opp, mitt navn inkludert. Banneret var enkelt, hvit bakgrunn med svart skrift, men det var de tre løvene rundt banneret som fikk meg ekstra giret. Dette gjaldt ikke kun egen suksess. Dette gjaldt hele Englands ære. Jeg spyttet i gresset og skrek det jeg var kar til i et par sekunder til stor skrekkelse fra et par Argentina-spillere. Flott tenkte jeg, de er like nervøse som meg.
Det røde og hvite England-flagget ble heiset i det ”God Save the Queen” satte i gang. Det var en magisk følelse å høre sangen sunget fra minst 30.000 engelskmenn som var på tribunen. Hjertet mitt tok et ekstra hopp da sangen var avsluttet, og elleve langhårete argentinere klemte hånden min. Jeg kikket hver og en inn i øyene, vel vitende om at å ha et psykologisk overtak er viktig. Dommeren samlet kapteinene, mynten fløy i været og lagene gjorde seg klar. Jeg trakk inn pusten, hørte dommeren blåse i fløyten, lukket øyene for et sekund og satte i gang og springe. Finalen var i gang.
